Pappaen min

Skrevet 5. desember 2013 av Krokoline (Manglet på denne bloggen her).

«Men hvem var han egentlig?»

Hun så på meg da hun stilte spørsmålet. Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Han var jo pappaen min. Den eneste pappaen jeg kjente til. Min pappa. Men hvem var han egentlig?

Jeg ser for meg smilet. Glitringa i øyekroken med gjenskinn fra havet. Kjærligheten til sjøen, til gavlabåten, til teinene…. Han elsket havet. Jeg husker hvordan han dro ut på sjøen etter jobb. Fisket. Satte teiner. Visste akkurat hvor seien gikk. Hvor den største torsken var å få… Tørket på fisk, saltet på fisk og hang fisk til tørk i tørkestativet hele sommeren.

Søndagsmorgener ved kjøkkenbordet. Den lille radioen i vinduskarmen som gav oss musikk og nyheter. Og så spilte vi kort. Vi tre. Hele vår lille, store familie. Mens pappa blåste røykringer over kortstokken.

Da jeg begynte på skolen gikk han i redusert stilling. Han gikk hjemmefra samtidig med meg, og plukket meg gjerne opp på hjemveien. Den ene morgenen i uka da jeg startet sent på skolen, gikk jeg til oldefar i nabohuset og ventet der til det var på tide å gå. Jeg er fortsatt litt usikker på hvem som passet på hvem. Jeg studerte i alle fall klokka veldig nøye og vekket oldefar som satt i godstolen for å gi beskjed om at jeg gikk på skolen. Leksene gjorde jeg alltid sittende ved kjøkkenbordet mens pappa stod over middagsgrytene.

Siste skoledag før jul. Både jeg og han sluttet alltid tidlig den dagen. Så vi hadde god tid til å gjøre huset mest mulig juleklart før mamma kom hjem fra jobb. Vaske gulv og tørke støv. Sette treet i juletrefoten, fylle nøtter i skåla og kjøpe julestjerner til naboene. Det var det som gav julefølelsen.

Pappa var der liksom alltid. Han var der da Elin klipte fingertuppen av meg. Blodspruten stod, og jeg ristet godt på hånden mens jeg løp ut på kjøkkenet til pappa for plastring og trøst. Blodsporene fant jeg fortsatt på veggen da jeg pusset opp det gamle soverommet mitt til eldstejenta vår da hun var nyfødt.

Han var der da jeg skar meg med speiderkniven helt inn til beinet på hånda. Stod egentlig og flirte godt av meg akkurat da. Han hadde nemlig stått i terrassedøra og sagt: «Ikke skjær mot deg!». Ny kniv. Fint skåret. På sykehuset limte de det bare fint sammen igjen. Men jeg har fortsatt arret.

Nevenyttig var han også. Han murte murer. Hogget ved. Gravde i hagen. Laget bed og skiftet bordkledning. Reparerte saker og ting. Innredet loftet. Skrudde på bilen. Alltid en løsning på lur når noe skulle ordnes eller fikses. Han kunne mye. Visste mye. Og det han ikke helt hadde peiling på lot han som han kunne. Litt sånn allvitende, til tider bedrevitende og verdensmester, men alltid en person jeg kunne få råd om og snakke med om alt mulig. Fremdeles kan jeg tenke «å, dette skulle jeg spurt pappa om…..hvis jeg kunne….».

Å bli bestefar tror jeg var noe av det største som skjedde i livet hans. Han stod klar da vi ble trillet ut av fødestuen med stort smil, blomster, klem og kamera. Kom innom for å se henne sove. Hentet henne hos dagmamma de dagene jeg jobbet lenge. Han var verdens beste bestefar i to år.

Omsorg. Han brydde seg alltid om andre. Stilte opp for foreldre, for meg, for barnebarnet sitt. Han tok seg mye av en psykisk utviklingshemmet onkel. Hentet ham på institusjonen, tøyset med ham, lo sammen med ham og tok ham med på besøk. I jobben sin var det alltid de svakeste han brydde seg mest om. Kanskje er det nettopp denne siden av ham jeg savner aller mest.

Så hvem var han egentlig? Han var pappaen min. Trenger jeg å si noe mer enn det…?

En ny verden…?

Blogg. En gang så stor del av livet mitt. Nå er det bare et fjernt minne. 

Jeg ruslet inn her i kveld. Til denne nye verdenen som bare har vært et blogglager i en periode der jeg var bloggflyktning på leit etter et trygt sted å blogge. Jeg fant det på bloghog, men ramlet av bloggkarusellen etter en stund. Da jeg kom til meg selv var det så lenge siden jeg hadde blogget at selve bloggen var slettet. Så nå har jeg bare dette gamle oh ufullstendige blogglageret å ty til. 

Så… Hvordan fungerer dette nå igjen? Får jeg det til igjen? Eller ramler jeg av bloggkarusellen snart igjen…? 

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg er her akkurat nå.

Høst 2013

Trening og sånn….

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått på treningskarusellen med ny giv. Pågangsmot, kiloer og unnskyldninger har jeg i fleng. Litt motstridende, men sånn er det bare. I alle fall når tidsklemma er en så enkel ting å skylde på.

Det er bare det at jeg har en tendens til å overtrene og ende opp med betennelser og smerter. Dette har med pågangsmotet mitt som i grunnen er mest overmot og ståltro på mye trening skal gi gode resultater. Joda….. jeg merker at jeg nærmer meg 40. Jeg har i løpet av de siste 5 årene innsett hvor viktig trening er for kropp og sjel. Begynte i det små med trening med jobben. Etter hvert ble det styrketrening i kirken (jepp!) og powerwalks med venninner. For et par år siden ble jeg også med ungene mine på hesteryggen. I fjor høst hadde jeg god gang på trening og var kommet inn i gode rutiner. Ridning, jogging, styrketrening og powerwalks til faste tidspunkt hver eneste uke. Helt til jeg måtte av hesteryggen i midten av en ridetime med fullstendig kaputt rygg.

I noen måneder var jeg delvis sykemeldt og gjorde delvis jobben min liggende på en treningsmatte på kontoret. Legen min trodde jeg hadde brist i ryggen, men røntgen viste ingenting. Jeg endte dermed opp med å ta tiden til hjelp og ramlet dermed helt ut av gode treningsrutiner. Da er det ekstra tungt å begynne igjen….

I vår hadde jeg fått igjen orden på styrketrening og powerwalks før jeg begynte igjen med jogging. Kjempegøy å jogge med ei venninne. Vi småkonkurrerte og kjente hvordan formen økte for hver gang. Før knærne mine sa stopp helt plutselig og uten forvarsel. Så gikk jeg der og hinket i noen uker….

Det ble sommer. Treningen ble erstattet av hagearbeid. Så fikk vi oversvømmelse i kjelleren og treningsrommet på loftet ble midlertidig soverom. Konfirmasjon en måned senere. Oppi dette har mannen min reist mye utenlands med jobben. Tidsklemma tar meg dermed så til de grader.

Jeg forsøker nå å komme inn i gode rutiner igjen. Jeg vet av smertelig erfaring at det ikke nytter å starte med trening over hele fjøla, så jeg tar det litt med ro. Har forsøkt å trappe opp litt og litt over de siste ukene. Lørdag og søndag gikk jeg toppturer med ungene. Mandag jogget jeg. Sakte og ikke langt. Sånn med hensyn til knær og rygg. Tirsdag var jeg på styrketrening. I går gikk dagen i bursdagsfeiring og i dag skal jeg gå en powerwalk mens ungene er på teater. Egentlig hadde jeg planer om å sykle i formiddag siden jeg har fri fra jobb, men eldstejenta har knabbet min sykkel til skolen….

Målet er at jeg får til to joggeøkter og to styrketreninger hver uke. Utover det vil jeg trene hvis jeg har tid, men da med andre typer trening. Jeg vet bare at jeg da sliter litt med motivasjonen. Er så mye enklere å få til de treningene som jeg har faste tidspunkt på.

Jeg trenger treningen. En klarer så mye av alt annet når en trener jevnt og variert. Og så har jeg så tro på at dersom jeg forteller at jeg trener, så klarer jeg mye bedre å opprettholde treningsmotivasjonen! 😉

 

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Selv om det er helt andre ting dagen i dag har gått i, så vil jeg bare si hva jeg hadde tenkt å legge ut på blogg i dag; nemlig at 10. september er Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Det var valg i går, og for tre-fire uker siden sendte jeg spørsmål til samtlige partier på Stortinget om hva hva de så for seg innen selvmordsforebygging og i arbeidet for etterlatte etter selvmord. Svarene tikket sakte inn i innboksen min. De siste svarene har ikke tikket inn enda….

Jeg begynte på et langt innlegg om dette her i forrige uke, men tida rant litt ut for meg. Er liksom ikke betalt for å skrive blogginnlegg, skjønner dere 😉 Jeg rakk dermed ikke å ferdigstille innlegget før valget, og nå haster det ikke på samme vis.

Men siden jeg nå har sett svart på hvitt hvor lite opplyst politikerne er om selvmord, om hva som skal til for å forebygge selvmord og hvor lite de forstår at etterlatte etter selvmord også trenger oppfølging ønsker jeg bare å påpeke noe av det enkleste alle og enhver av oss kan gjøre for å forebygge selvmord: Vær et medmenneske! Bry deg! Spør hvordan folk har det. Lytt til det de forteller av vansker og problemer. Gi en klem til dem du treffer på din vei. Og ikke glem å smile til alle du møter! Kanskje var ditt smil det som skulle til for å gi akkurat den dagen det rette innholdet.

Jeg kommer tilbake med minst ett mer utfyllende blogginnlegg om temaet selvmordsforebygging ved en senere anledning. Jeg har akkurat nå helt andre ting å konsentrere meg om…..

På hotell uten bagasje…

I kveld sitter jeg på et hotellrom og er full av rare tanker. Og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne en gang.

For noen få timer siden hadde jeg absolutt ingen planer om å ende opp på hotell. Hadde svært få planer for ettermiddagen og kvelden egentlig. For sikkerhets skyld har jeg til og med endt opp på hotell uten bagasje med meg. Heldigvis hadde de det mest nødvendige på butikken over gata. Men meget mulig at jeg leter opp et sted som har en topp og en mascara til meg i løpet av morgendagen. Vi får se hva morgendagen bringer….

Nå er jeg nesten fristet til å begynne på nytt på dette innlegget, for jeg ser jo at dette her kan misforstås. Skulle ønske at jeg skulle si at jeg ikke var på hotell fordi noe galt har skjedd, men…… det er jo nettopp derfor jeg er på hotell uten bagasje med meg.

Min kjære, gode farfar. 88 år og ingen ungfole lenger. Lungebetennelse. Lungebetennelse som et dårlig hjerte ikke klarte å takle så godt. Så det endte i hjerteinfarkt. Og slett ikke det første hjerteinfarktet dette året….. Da jeg fikk beskjed om at sykehuset i hjembyen min sendte ham videre med helikopter til Stavanger for å blokke var det ikke noe annet å gjøre enn å skynde seg ut dørene fra jobb og kjøre rett til Stavanger. Så derfor sitter jeg nå på et hotell i Stavanger uten bagasje.

Blokkinga er utsatt til i morgen. Prognosene for blokkinga er ikke så gode. Men jeg vet at akkurat nå har han det ikke så verst. Smertene fra hjerteinfarktet har gitt seg. Han er ivaretatt av en svensk engel i hvitt. Han er rød i kinnene og lettere rusa på morfin.

Så får vi se hva morgendagen bringer….